5. Konklusjon

Jeg har nå forsøkt å analysere omstendighetene rundt fremveksten av Kurdistans Arbeiderparti (PKK), ved hjelp av tre ulike teoretikere og gjennom en sammenstilling av en relativt omfattende empiri. På denne måten har jeg forsøkt å rydde opp i noe av den uklarheten som åpenbart er tilstede når det gjelder å bestemme PKKs karakter. Jeg vil først presentere noen generelle betraktninger rundt saken, og deretter summere opp det jeg mener er mine viktigste funn. Samtidig vil jeg vurdere hva dette har å si for teorien, og til slutt vil jeg forsøke å konkludere med en både kort og treffende karakteristikk av organisasjonen.


5.1. Generelle betraktninger

Underveis har jeg ikke støtt på noen andre fremstillinger som har forsøkt å gjøre det samme som meg: Det finnes svært mange sammenliknende studier av organisasjoner som f.eks. IRA og Rote Armee Fraktion, men jeg kjenner ikke til noen forskere som har forsøkt å inkludere PKK i sine analyser av enten gerilja-, terror- eller frigjøringsorganisasjoner generelt. Stort sett er PKK bare blitt sammenliknet med de irakisk-kurdiske partiene PUK og KDP (fordi de alle tre forholder seg til Kurdistan), men ikke med partier som minner mer direkte om dem selv. Det mener jeg bekrefter mitt inntrykk av at Tyrkia og Kurdistan først og fremst er preget av ulike typer "dypdestudier", frem for av mer komparative studier.

I den forbindelsen tror jeg det finnes flere ulike innfallsvinkler til videre forskning: En av de mest nærliggende mener jeg består i å gjøre konkrete sammenlikninger mellom på den ene siden organisasjoner som finnes i andre land (og som allerede er relativt grundig belyste), og på den andre siden organisasjoner med utspring i Tyrkia/Kurdistan (som f.eks. PKK og DHKP-C). Min egen innfallsvinkel har imidlertid vært å bruke teorier som er blitt utviklet på basis av noen av de mest studerte bevegelsene (som KKP i Kina og FNL i Vietnam), og konkret forsøkt å kople dem med empirien som allerede finnes om PKK. Det mener jeg er en innfallsvinkel som har gjort det lettere for meg å lete bevisst etter bestemte ting ved PKK, samtidig med at jeg har fanget inn en rekke kjennetegn ved den mer overordnete samfunnsmessige situasjonen.

Noe av det spesielle ved Tyrkia er dessuten det relativt store antallet venstregrupper i landet, som gir en del muligheter for sammenlikninger internt. I denne fremstillingen mener jeg det har vært til stor nytte for meg å være klar over forskjellene mellom de ulike venstregruppene, både som et speil på samfunnsutviklingen generelt og som et referansepunkt i forhold til PKK.


I løpet av skrivetiden har det skjedd dramatiske ting for PKK: I midten av oktober 1998 ble partilederen Abdullah Öcalan bedt om å forlate sin base i Syria, etter at Tyrkia hadde truet med å invadere både Syria og Libanon. Deretter dukket han bl.a. opp i Roma, og i løpet av noen intense uker og måneder tror jeg ikke det er feil å si at PKK fikk like mye medieomtale som de sammenlagt har fått i hele organisasjonens levetid. Februar 1999 ble han bortført av tyrkiske agenter i Kenya, og ved parlamentsvalget en måned senere ble fascistene det nest største partiet i landet. Alt dette har vakt mye oppsikt, og plutselig fikk jeg mye mer rykende ferskt lesestoff…

Det er aldri lett å overskue en prosess samtidig med at den foregår. Likevel tror jeg at jeg har klart å oppsummere en del viktige utviklingstrekk, som både forteller mye om PKK samt om teorigrunnlaget jeg brukte som utgangspunkt. Som antatt har jeg i tillegg fått bekreftet hvordan området er preget av sterke interesser, uklare begreper og forholdsvis lite generalisert viten eller bearbeidet empiri. Selv noen av de mest brukte begrepene (som f.eks. sosialisme, nasjonalisme og terrorisme) opptrer i mange og helt ulike betydninger, noe som gjør at jeg stort sett har forsøkt å unngå dem i seg selv: Til gjengjeld har jeg lagt tilsvarende mye vekt på å finne frem det konkrete innholdet i dem, når andre har brukt dem på mer innforstått vis. Et eksempel er de følgende nesten diametralt motsatte definisjonene av terrorisme:

• Terrorisme er "den systematiske volden som utføres av ikke-statlige grupper til å oppnå politiske eller sosiale mål" (Elad og Merari 1984:10). Denne definisjonen skiller med vilje ikke mellom terrorisme og gerilja, angivelig for å "unngå en moralsk vurdering av de regimene som blir utsatt for angrep".

• "Terrorisme skiller seg fra andre former for væpnet motstand ved at den ikke oppfyller de grunnleggende kravene til legitimitet, dvs. at den ikke springer ut av en bred folkeoppstand, at den ikke retter seg primært mot et repressivt og diktatorisk regime som det ikke lenger finnes fredelige måter å bekjempe og at den ikke forsøker å innskrenke eller unngå overgrep mot ikke-involverte" (Hippler und Lueg, Gewalt als Politik, Köln 1987:25 — sitert i Völkermordanzeige 1993:107)

Til mitt formål i denne fremstillingen mener jeg den første er helt ubrukelig, nettopp fordi den uttrykkelig ikke skiller mellom terrorisme og gerilja og følgelig heller ikke forteller noe om de konkrete årsakssammenhengene. I tillegg mener jeg at forklaringen med å "unngå en moralsk vurdering av de regimene som blir utsatt for angrep" alene er en måte å frita den ene parten for ansvar, og samtidig fordømme den andre. Terrorisme blir på denne måten svært ofte brukt som et moralsk ladet begrep, noe som gjør at jeg i stedet har forsøkt å finne frem til de mer sosiale forholdene når jeg har skullet granske en bestemt sak. Det samme gjelder bruken av ordet nasjonalisme, som jeg tror om mulig må være et enda mer omstridt begrep enn terrorisme: For noen er det et ord som beskriver en nasjonal frigjøringsbevegelse, mens det for andre alene er forbeholdt direkte sjåvinister og rasister. Og for Tyrkia sin del er ordet sosialisme også et gammelt stridsemne som på 1970-tallet førte til oppspaltingen i 49 ulike grupper med hver sin tolkning av både det ene og det andre elementet. Slike forhold gjør det naturligvis vanskelig å bruke de begrepene, uten å samtidig presisere hva man virkelig mener.

Noe av det som jeg mener er bra med det opprinnelige teorigrunnlaget, er derfor at alle de tre modellene legger vekt på å finne sammenhenger og å avdekke de helt konkrete og sosiale mekanismene. Likevel mener jeg også at de hver især har sine uklare punkter, slik at jeg har måttet gå enda mer konkret til verks enn teoriene har antydet i forveien. Resultatene mener jeg i hovedsak er svært tilfredsstillende.



5.2. Funn og vurderinger

I tråd med min oppsummering av de tre utvalge teoriene (Rubenstein, Rousset og Baechler), ønsket jeg å gå spesielt inn på a) rammevilkårene, b) klassekarakteren, c) organiseringen og d) dynamikken til den kurdiske nasjonalbevegelsen. Samtidig har jeg tilstrebet en klar historisk tilnærming på punktene, og lagt ganske stor vekt på den samfunnsmessige konteksten. Dessuten har jeg spesielt vært opptatt av de sosiale, økonomiske og politiske tendensene i landet, som til sammen har vært med å forme bevegelsen. Geografisk har jeg konsentrert meg helt og holdent om Tyrkia. Selv om empirien dermed er blitt ganske omfattende, mener jeg likevel at dette har vist seg som en svært fruktbar innfallsvinkel til å avdekke spesielt de følgende punktene:

• For det første var det slett ikke gitt at det skulle dukke opp en selvstendig kurdisk bevegelse i landet, ettersom kurderne frem til 1974 i all hovedsak jobbet innen de eksisterende tyrkiske partiene. Ved inngangen til 1900-tallet var kurderne til og med kjent for å være det kanskje minst opprørske folket i regionen, noe som i høy grad må sies å være gjort til skamme i dag.

• For det andre var det heller ikke gitt at kurderne tok opp våpen i den politiske kampen, tvertimot var dette en strategi som første gangen ble introdusert på venstresiden i Tyrkia i 1968 (på det tidspunktet hadde høyresiden allerede brukt vold aktivt i flere år til å bekjempe den gryende radikaliseringen) — hvoretter den fortsatte med å være omstridt utover hele 1970-tallet, og fortsatt er omstridt frem til i dag.

• For det tredje var PKK fra begynnelsen bare ett blant 10-12 konkurrende kurderpartier, og det var først fra omkring 1984 -1985 at PKK for alvor begynte å dominere klart frem for de andre.

• For det fjerde var PKKs konkrete strategi svært omstridt langt inn i rekkene til PKK selv, og det samme gjaldt også for den konkrete taktikken: Det var harde partikamper om å først forsere oppstarten av en geriljakrig i regionen og dernest om linjen med å drepe både landsbyvaktene og deres familier.

• For det femte har PKK på 1990-tallet sendt en rekke forholdsvis tvetydige signaler, som har gjort det vanskelig å innkretse presis hvilken retning de har lagt seg på og dermed også hvordan og hvorfor de eventuelt har forandret seg.

Disse fem "kritiske fasene" mener jeg i høy grad er blitt forutsagt av teorigrunnlaget, samtidig som jeg mener alle de tre teoretikerne har et felles svakt punkt i å presisere selve geriljapartiet som organisasjonsform. Det mener jeg er ett av de mest sentrale spørsmålene som har dukket opp i løpet av analysen, og det er derfor jeg mente det var nødvendig å supplere med mer teori omtrent halvveis — konkret ved at jeg introduserte en bestemt tekst av John Molynex. Dette er en tekst som jeg mener på ingen måte bryter med den overordnete fremstillingsmåten, i det den alene har et bestemt innspill til akkurat denne delen av analysen. Til gjengjeld mener jeg også at den har vist seg å være svært fruktbar.

Jeg vil nå forsøke å oppsummere resultatene av min analyse, og vurdere hvordan de stemmer over ens med teorigrunnlaget.


A) Hvorfor PKK (rammevilkår)

I forhold til teorien mener jeg at både Rubenstein, Rousset og Baechler gir et svært bra utgangspunkt til å analysere fremveksten av PKK. Deres kanskje mest overbevisende tese mener jeg er antakelsen om at årsakene til konflikten dypest sett er sosiale og må søkes innad i landet, i motsetning først og fremst til at opprøret skulle være et resultat av "utenlandsk undergraving". En av mine mest klare konklusjoner i denne fremstillingen er nettopp at det er den tyrkiske statsledelsen selv som på helt avgjørende og systematisk vis har bidratt til å skape sitt "kurderproblem", ved å på alle måter tvinge dem til å fornekte sin identitet og bruke militærmakt til å underlegge seg deres områder. Og i den grad det er mulig å peke på en avgjørende utenlandsk innblanding, mener jeg tvertimot at denne må søkes hos nettopp de styrende i landet frem for hos opprørne. Gjennom Tyrkias tilknytning til USA og NATO fra rett etter den andre verdenskrigen fikk regjeringen ikke alene internasjonal støtte til å opprettholde det store militærbudsjettet: De ble også hjulpet med å bygge opp et eget hemmelig nettverk til å bekjempe alle former for venstreorientert opposisjon, uansett om denne opposisjonen var pro-sovjetisk eller om metodene og agentene var fascistiske. Det er dette "Stay Behind"-nettverket (eller "Departementet for Spesialkrig") som har utgjort kjernen i den voldelige trakasseringen av så vel kurdere som fagforeningsfolk og menneskerettsforkjempere gjennom de siste 50 årene — en konflikt som siden 1984 har tatt form av en stadig mer omfattende krigføring mellom PKK på den ene siden og staten på den andre. Dermed har NATO-landene også vist hvilken pris de vil betale for å bevare Tyrkia som en pro-vestlig og kapitalistisk enhetsstat, helt frem til og med bortføringen av Abdullah Öcalan på høydepunktet av hans forsøk på å legge avstand til geriljakrigen og å få konflikten ført over i et mer fredelig spor. Til alt overmål har dessuten de to USA-ledete storkrigene på 1990-tallet (mot Irak i 1991 og siden Serbia i 1999) blitt ført i navnet til henholdsvis "demokratiet" og "en humanitær operasjon for å beskytte et forfulgt mindretall". Begge ganger har Tyrkia brukt anledningen til å rykke frem sine posisjoner som en svært lojal alliert. Det er denne nærmest totale fornektingen av at kurderne i Tyrkia har et problem med "sin" statsmakt, som helt fra begynnelsen har vært det mest avgjørende rammevilkåret for fremveksten av en bevegelse som PKK og gitt dem en massiv folkelig oppbakning blant kurdere. På denne måten mener jeg det er Baechler som klarest har formulert at så lenge det nasjonale spørsmålet ("kolonispørsmålet") forblir uløst, vil også viljen til å enten gjenerobre eller å definere en nasjonal identitet være en "hovedkilde til en fortsatt dekoloniseringsprosess, der spørsmålet om nasjonal selvbestemmelse vil stå sentralt". At PKK i mellomtiden har bygget opp baser i så vel Syria som Libanon endrer ikke noe ved at det er den fortsatte undertrykkingen som er selve hovedkilden til opprøret: Det er verken Syria eller Sovjet, men derimot Tyrkia selv som har båret ved til det kurdiske opprørsbålet.


B) Hvem er PKK (klassekarakter)

Det er også Jean Baechler som har forutsagt at det er i rekkene til de gamle og nye elitene at det vil være grunnlag for å starte opp en nasjonal frigjøringsbevegelse: I Tyrkia var det imidlertid slik at de gamle elitene var blitt forvandlet til en pro-tyrkisk kompradorklasse, og dermed den tyrkiske statens absolutt viktigste allierte i regionen. Dermed var det ikke lenger mulig å tenke seg stammebaserte opprør i Tyrkia slik som på 1930-tallet eller i Nord-Irak på 1960- og 1970-tallet. Utgangspunktet for PKK ble derfor de utdannete kurderne som var dratt til storbyen for å studere, men som etter noen år valgte å dra tilbake for å starte et nasjonalt og sosialt opprør på landsbygden. Det var her studentene raskt kunne rekruttere blant de fattigste og mest utstøtte, og på samme tid tappe de mest kraftfulle opprørskildene. Dette er et trekk som Pierre Rousset også har påvist ved KKP i Kina, nemlig den forholdsvis høye andelen av "deklasserte og rotløse elementer". På denne måten bestod PKKs medlemsmasse helt fra begynnelsen av personer som i hovedsak hadde stått uten for produksjonen (først og fremst studenter og arbeidsløse), og som etterpå dypest sett var blitt profesjonelle revolusjonære eller væpnete partimedlemmer. Alle de nye rekruttene ble dermed underlagt den intellektuelle ledelsens militære disiplin, noe som i seg selv gir et bilde på klasseforholdene innad i organisasjonen. Dette er det først og fremst John Molyneux som har forutsagt, dvs. at et arbeiderparti som gjør sin kamp om en til geriljakrig på landsbygden ikke alene endrer på kampens geografi, men også på dens sosiale innhold.

Selv om PKK senere er blitt noe bredere sammensatt, er dette fremdeles det mest grunnleggende trekket ved organisasjonen: PKK er alene "Kurdistans Arbeiderparti" i den grad de har stor oppslutning og er populære blant kurdiske arbeidere, og ikke fordi det er arbeiderne som står i sentrum for partiaktiviteten. PKKs tyngdepunkt er først og fremst geriljaen, som pr. definisjon er svært mobil og driver med nålestikksaksjoner — også selv om den over tid jobber for dype og mer stabile relasjoner med lokalbefolkningen. Baksiden av dette er at PKK ikke for alvor har slått røtter på de mer blandete arbeidsplassene, eller utgjort en kraft innen streikene mot privatisering og oppsigelser på 1990-tallet.

Slik sett mener jeg også at Rubensteins tese om en del av grunnlaget for den væpnete kampen står uimotsagt, dvs. at det særlig er miljøer som enten føler seg eller faktisk er isolerte fra en kampvillig arbeiderbevegelse som kan finne på tanken om å drive frem utviklingen ved hjelp av våpenmakt. I Tyrkia var det til og med så påfallende at mange studenter på 1960-tallet mente det var både nødvendig og ønskelig med et "revolusjonært militærkupp", og at den første og største massestreiken i landets historie (juni 1968) gjorde at hele tre ulike studentgrupper tok det som et startskudd til å gå i skjul og starte geriljaaksjoner — angivelig fordi de mente det var et større potensiale i f.eks. bortføringsaksjoner, flykapringer eller bondeopprør.

Selv om PKK bevisst valgte å skille seg ut fra disse gruppene etter militærkuppet i 1971, er det likevel klart at de heller ikke i dag mener veien til nasjonal frigjøring går gjennom arbeiderne i kraft av seg selv og sin rolle i den moderne produksjonen: Der Karl Marx beskrev hvordan personer med bondebakgrunn ville bli "hensynsløst vekket av livet i byene" når først de var blitt ført bort fra "det sløvende livet på landet", har PKK alltid vært opptatt av hvordan den samme prosessen i Tyrkia gjorde at bøndene ble assimilert og dermed nettopp "sløvet ned" eller avpersonifisert og gjort til selvhatende og innadvendte mennesker. Det er dette som både er styrken og svakheten ved den kurdiske frigjøringskampen — dvs. den relative isolasjonen fra kampen i byene, samtidig som det er kombinasjonen av nasjonal og sosial kamp mot føydalkompradorene som har gitt PKK mulighet til å tappe så store krefter og utvikle dyptgående røtter med lokalbefolkningen i Kurdistan.


C) Hvordan jobber PKK (organisering)

Helt fra begynnelsen var det klart at PKK skilte seg klart ikke minst fra guevaristene og deres tro på at det var mulig å drive frigjøringskrig uten en sterk organisasjon og en klar politisk ledelse, men også fra en strømning som f.eks. Dev-Sol (senere DHKP-C) og deres linje om å angripe statsmakten direkte. For PKK måtte kampen gå gjennom flere ulike faser, der de først tok for seg dem som bare samarbeidet med staten (som godseiere og landsbyvakter) og først senere utvidet operasjonene til angrep direkte på militærinstallasjoner og hærenheter. Med Roussets ord mener jeg det er mulig å si at de på denne måten hadde en tendens til militær gradualisme, i den grad de brukte så lang tid på å utvikle tilstrekkelig gode bånd med lokalbefolkningen. På den andre siden er det mye som tyder på at dette ikke nødvendigvis skyldes PKK selv, men snarere den svært tunge tilstedeværelsen av det tyrkiske militæret i regionen: Dermed mener jeg det er Rubenstein som kommer nærmest, med formuleringen om at en forlenget væpnet konflikt kan være med å fremskynde en sosial revolusjon, men bare der opprørerne har mulighet for å administrere og forsvare en form for frigjorte områder. Uten en slik åpning vil de lett kunne forfalle til en ren militær styrke, eller en type populistisk terrorisme: Det må være mulig å vinne krigen litt etter litt, men samtidig ikke så langsomt at de revolusjonære ikke klarer å utvide sine styrker raskere enn staten klarer å øke sin represjon.

Om PKK noen sinne har vært i nærheten av å kunne kalles terrorister, mener jeg derfor at det må være i perioden fra 1987 til 1991, der det fortsatt ikke var noen virkelig folkeoppstand i regionen og der de også selv har innrømmet at de hadde tendenser til å tvinge folk til samarbeid. Likevel mener jeg det ikke er noe grunnlag for å kalle PKK som sådan for en terroristisk organisasjon, både fordi de selv har rettet opp på sin kurs fra 1990-91 (bl.a. ved å skille mellom sivile og militære mål) og fordi de hele tiden har satset bevisst på å bygge opp masseorganisasjoner tilknyttet partiet. I tillegg hadde det allerede vært en "vekkelse" på den kurdiske landsbygden før militærkuppet, slik at PKK ikke trengte å finne opp noe helt nytt eller sparke liv i en helt livløs befolkning. Til gjengjeld mener jeg at begrepet statsterrorisme er svært dekkende til å beskrive statsmaktens aktiviteter, som beviselig har bestått i systematiske forsøk på å kriminalisere og nedgjøre en hel befolkningsgruppe uten noen som helst differensiering i det hele tatt: Metodene har variert fra å tvinge innbyggerne i en bestemt landsby til å spise ekskrementer, til å bruke voldtekter og annen seksuell trakassering sammen med et bredt spekter av torturteknikker i fengslene og til å brenne av ca. 4.000 landsbyer i regionen. Sammenlagt er det mellom en og tre millioner mennesker som har flyktet fra området, hvorpå de kanskje ender opp i et NATO-land som selger våpen til Tyrkia og beskylder flyktningene for å være snyltere m.m.


D) Hvilken vei går PKK (dynamikk)

Akkurat som kurdernes fiender er organisert på et internasjonalt plan er derfor også PKK selv organisert over grensene. Siden 1990-93 har de forsøkt å bygge opp alternative maktstrukturer til et fremtidig og fritt Kurdistan, med alt fra rutiner for innsamling av penger til å opprette sitt eget eksilparlament. Helt siden 1980-tallet har de også hatt som mål å bygge opp egentlige "frigjorte områder", men bortsett fra under folkeoppstanden ved inngangen til 1990-tallet er det i hovedsak blitt ved de "røde militærbasene" og et omfattende nett av mer eller mindre illegale masseorganisasjoner. Både Rubenstein, Rousset og Baechler er helt klare på at dette er en nødvendighet, selv om Rubenstein går lengst i å presisere hvordan den stalinistiske totrinnsmodellen (Sovjets linje 1924-28 og deretter igjen fra 1935) er en linje for å ikke alene dempe, men også oppgi perspektivet om en sosial omveltning til fordel for en rent nasjonal revolusjon (en borgerlig revolusjon). I PKKs tilfelle mener jeg de er mye nærmere det som Rousset kaller "den genuine maoismen", dvs. at PKK f.eks. ikke har valgt å underlegge seg KDP/PUK (slik Stalin ville at KKP skulle underlegge seg Guomindang) og at de i stedet har forsøkt å presse dem til samarbeid ut fra PKKs egen styrke. Jeg mener også at det er klart hvordan de driver en revolusjonær krig, dels gjennom arbeidet med å bygge opp egne strukturer og dels gjennom deres faktiske klassekrig mot storgodseierne og det nyoppståtte laget av krigsprofitører.

Likevel mener jeg også at det er klart hvordan de ikke har oppnådd å kontrollere områder der de f.eks. kan gjennomføre en jordreform, og at den pågående revolusjonen i høy grad har tatt form av en identitetsrevolusjon der kurderne er blitt mer selvsikre på sin kultur og sitt språk. Imidlertid er også den kurdiske kulturen i rask endring, bl.a. gjennom at stadig flere kvinner tar del i frigjøringskampen og dermed lærer å organisere seg politisk for sine krav. Sannsynligvis er det disse to tingene som er de mest synlige og fundamentale resultatene av geriljakrigen, noe som uten tvil også har vært med å gi næring til PKKs mer særegne forestilling om "det sosialistiske mennesket".

Til slutt mener jeg at det er Baechler som på klarest vis har beskrevet både opprørernes muligheter og de etablerte myndighetenes problemer: "Alt opprørerne trenger er å ikke tape militært, slik at de til slutt kan vinne politisk. Pga. fordelene til den strategiske defensiven, kan ikke de etablerte myndighetene vinne en kontrarevolusjonær krig. De kan kun tape den, eller pervertere de politiske idealene sine. Det klokeste er å ikke bli involvert i en slik krig, som både er fruktesløs og urettferdig". På den andre siden mener jeg ikke at han er like presis når det gjelder det motsatte, nemlig opprørernes problemer og myndighetenes muligheter: Han har imidlertid såvidt vært inne på problemstillingen, og i teoridelen oppsummerte jeg hans tanker på denne måten: "En krig som opprinnelig ble satt i gang og forsvart med henvisning til demokrati o.l., vil etterhvert kunne gå over til å bli en ren statlig terrorkampanje med omfattende menneskerettsbrudd i sitt kjølvann. Krigen vil med andre ord stå frem som et mål i seg selv, løsrevet fra de politiske målene — dvs. militær galskap. …Tradisjonelle militærledere liker ikke urolige og opprørske soldater, verken leiesoldater eller vernepliktige. En desentralisert kontragerilja vil kunne gå ut av kontroll, og det kan oppstå mistillit mellom militærledelsen og de undergravende styrkene." Dette mener jeg er en ganske nøyaktig beskrivelse av situasjonen i dag: Den tyrkiske staten er ved å råtne opp innvendig pga. presset fra så vel mafiaen som fra de fascistiske kretsene, samtidig med at det statlige voldsapparatet har fått en stadig mer selvstendig karakter. Det som jeg likevel mener han undervurderer er hvor langt både USA og NATO er villige til å akseptere de tyrkiske menneskerettsbruddene, slik at han samtidig overvurderer PKKs muligheter for å utnytte sprekker mellom de statene som har alliert seg med Tyrkia.

Jeg tror med andre ord ikke at det vil oppstå noen "fredskoalisjon" blant de styrende i Tyrkia, tvert imot er det de mest kompromissløse og sjåvinistiske sirklene som har vunnet frem i løpet av tiåret — både blant de styrende og innen befolkningen. Det finnes flere ulike årsaker til dette, inkludert det strenge forbudet mot å innrømme eksistensen av et "kurdisk problem" i det hele tatt, i tillegg til de feilene som PKK har gjort og senere innrømmet, men som i mellomtiden er blitt blåst opp til det ugjenkjennelige av et statskontrollert og ensrettet mediebilde.

Likevel vil jeg ikke avvise at PKK ikke alene er blitt tvunget, men også i praksis selv har valgt å gi en lavere prioritet til arbeidet med å vinne allierte innen det tyrkiske folket: Mye tyder på at deres hovedstrategi på 1990-tallet har vært å 1) lete etter sprekker mellom de styrende, 2) drive med internasjonalt diplomati og å 3) sørge for at kurderne står samlet som en nasjon — konkret gjennom å drive en væpnet nasjonal kamp for å oppnå forhandlinger. I så fall mener jeg det er fristende å kalle det en strategi for å frigjøre bare ett folk, dvs. en annen type totrinnsteori som mener at tyrkerne må vente frem til kurderne har fått sitt. I så fall tror jeg det er dette som har slått feil, i den grad det har kunnet bidra til mer usikkerhet blant tyrkerne. John Molyneux ville kanskje gått lenger og sagt at "For de sidstnævnte [småborgerskabet] drejer kampen sig om at oprette et territorium, at have sit eget hjørne af jorden at regere over…". På den andre siden mener jeg ikke at det er helt lett å overskue, dels fordi begivenhetene er så nære i tid og dels fordi PKK samtidig har sendt signaler om at de ønsker revolusjon i hele Tyrkia og har fått et mye bedre samarbeid med den tyrkiske venstresiden. Foreløpig vil jeg derfor la det stå som et uavklart spørsmål, frem til "det nye PKK" uten Öcalan som leder har gitt et klarere inntrykk av hvordan de selv ser for seg fremtiden.


5.3. Ett forsøk på en karakteristikk

Som det aller siste punktet i denne fremstillingen, vil jeg nå forsøke å gi en kort og mest mulig treffende karakteristikk av organisasjonen. Jeg vil også forsøke å bruke de begrepene som jeg introduserte i teoridelen:

1) Kurdistans Arbeiderparti er et parti som står i spissen for en væpnet nasjonal frigjøringsbevegelse, som først og fremst kjemper mot Tyrkias fornekting av kurdernes eksistens siden 1920-tallet. Samtidig kjemper de mot oppdelingen av kurderne mellom fire ulike stater og for det kurdiske folkets rett til nasjonal selvbestemmelse. Dette har brakt dem på kollisjonskurs ikke alene med en lang rekke stater og aktører i Midt-Østen, men også med hele NATO-alliansen og da særlig USA og Tyskland.

2) På 1990-tallet har de drevet med væpnet kamp for å oppnå forhandlinger, og gått vekk fra å insistere på full løsrivelse. Det siste er et stort skritt vekk fra deres posisjon på 1970-tallet, der de stod alene om at Kurdistan i Tyrkia var en koloni og at de måtte rive seg løs og stifte en selvstendig kurdisk stat. På den andre siden har de likevel fortsatt med å bygge opp alternative maktstrukturer, inkludert et eksilparlament og fjernsynskanalen Med-TV. De har også tatt til orde for en revolusjon i hele Tyrkia og forsøkt å bygge ut det nye samarbeidet med den tyrkiske venstresiden. I den grad PKKs signaler dermed er til dels svært sprikende, tror jeg at dette vil utgjøre et viktig spenningsfelt for deres bevegelse i fremtiden.

3) Med Baechlers begrepsbruk er PKK derfor nasjonalister i den forstand at de kjemper for nasjonal frigjøring for kurderne, samtidig med at Rubensteins definisjon sier at de tvertimot ikke er nasjonalister fordi de alltid i teorien har sett det tyrkiske folket som en potensiell alliert. Uansett har de et inkluderende nasjonsbegrep, i den grad de støtter opp om det lokale kulturelle mangfoldet — i motsetning f.eks. til det fascistiske MHP som dyrker en etnisk-basert raselære og til de offisielle kemalistpartiene som står for en kulturell ensretting eller tyrkifiseringspolitikk. PKK selv bruker kun begrepet nasjonalister om sjåvinister, slik som fascister og kemalister.

4) Kurdistans Arbeiderparti er et arbeiderparti alene i den grad de har stor oppslutning og er populære blant en stor del av de kurdiske arbeiderne, og ikke fordi det er arbeiderne som står i sentrum for partiaktiviteten. PKK er først og fremst et geriljaparti, bestående i hovedsak av væpnete partimedlemmer i geriljastyrken ARGK eller av profesjonelle revolusjonære i ledelsen av den politiske fronten ERNK. I begynnelsen bestod de av studenter og arbeidsløse, som på kort tid klarte å bli til en effektiv og beryktet kamporganisasjon, bl.a. ved å skaffe penger gjennom bankran og å forsøke å sette i gang bondeopprør mot de gamle føydalherrene. De har aldri hatt et tyngdepunkt innen produksjonen og arbeiderbevegelsen, selv om de etterhvert har slått svært dype røtter blant lokalbefolkningen i de kurdiske områdene i Tyrkia. På 1990-tallet har de ikke deltatt aktivt i kampene mot privatisering og oppsigelser, og står generelt svakere blant kurderne i blandingsområder slik som stanbul og zmir. I dag bor trolig 2/3 av tyrkisk-kurderne inne i selve Tyrkia, dvs. 10-12 millioner mot bare 3-4 i selve Kurdistan (dvs. uten om kurderne i Irak, Iran og Syria). Dermed støter de på en annen type problemer enn dem som dominerer i Kurdistan, f.eks. et arbeidsliv som har det tredjestørste antallet arbeidsulykker i verden — med over 37.000 døde mellom 1965 og 1997, dvs. like mange som antallet døde i krigen siden 1984. Dette vil sannsynligvis være en helt avgjørende utfordring for PKK i fremtiden, ikke minst i forhold til å vinne frem med en "fredskoalisjon" innen den tyrkiske befolkningen som på 1990-tallet i stigende grad har gått over til sjåvinistpartiene.

5) PKK som helhet er ikke en terroristisk organisasjon: For det første fordi de fra starten har forsøkt å bygge ut masseorganisasjoner og involvere flest mulig i det politiske arbeidet, og for det andre fordi de tidlig kunne dra veksler på en svært utbredt misnøye blant lokalbefolkningen. De har i tillegg alltid sett det som et mål å sette i gang folkeoppstander og opprette "frigjorte områder" for å gjennomføre en sosial revolusjon, også selv om de først klarte å gjennomføre det delvist 1990-1993. Dermed ble de i stand til å bygge opp et helt sett av egne kurdiske institusjoner, inkludert et improvisert rettsapparat og en omfattende selvforvaltning. Dette ble i høy grad drevet frem gjennom at PKK forsøkte å få folk selv til å organisere seg for sine krav: Partiets kontakter måtte i størst mulig grad bo sammen med sine familier eller slektninger for å være mest mulig i kontakt med befolkningen. Kjennskap til lokale skikker og sedvaner skulle gjøre det lettere å vinne frem med partiets politikk og oppnå økt oppslutning. I dag leder partiet en virkelig folkebevegelse og har oppslutning fra flere millioner kurdere.

6) Likevel var PKK lenge mest kjent for sin "væpnete propaganda", dvs. væpnete aksjoner for å bryte ned storgodseiernes autoritet og å avskrekke folk fra å samarbeide med statsmakten. Slik sett hadde PKK i en periode rundt 1987-1991 visse terroristiske trekk, i den grad de ikke skilte klart mellom militære og sivile mål og fordi de enda ikke selv stod i spissen for en massebevegelse. På denne tiden drepte de rundt 90 lærere for å ha mishandlet elever, men partiet har også innrømmet hvordan "Til og med mennesker som hadde gitt oss brød og vann ble massakrert", og at de hadde bortført unger på ned til 12 år. Det hendte også at partimedlemmer kunne bli straffet for inkompetanse eller til og med beskyldt for å være agenter og infiltratører, uten at det var blitt utført skikkelige undersøkelser og funnet holdbare bevis. På denne måten mistet PKK trolig mellom 80 og 145 medlemmer, som enten ble drept eller stakk av til KDP-Irak eller til militæret. Hvis myndighetene i tillegg har rett i at de 1987-1989 klarte å drepe 160 PKK-medlemmer, betyr det at rundt 40% av PKKs tap i perioden skyldtes interne partikamper.

7) PKK har helt fra starten hatt en pragmatisk alliansepolitikk, bestående i å øke antallet venner og å senke antallet fiender. Samtidig har de klart valgt side for den anti-vestlige leiren gjennom tiden, bl.a. gjennom å anerkjenne alle "sosialistiske land" (særlig Sovjet), ved å samarbeide med Syria og på 1990-tallet ved å inkludere den muslimske bevegelsen som del av den "progressive menneskeheten". På den andre siden har de forsøkt å bruke sine statlige forbindelser gjennom å forhandle ut fra styrke, og til å gjøre det mulig å bygge opp en sterkt forankret folkebevegelse inne i selve Kurdistan. PKK har alltid forsøkt å samarbeide med "patriotiske enkeltpersoner" fra godseierklassen og en overgang også forsøkt å utnytte stammesystemet til sin egen fordel. Likevel har de alltid skilt seg klart ut fra KDP-tradisjonen med å bygge kurderpartier på basis av stammevesenet, og ved å være bevisst faren med å gjøre seg avhengig av stormakter frem for av den kurdiske befolkningen.

8) PKK er både revolusjonære og sosialister, i den forstand at de driver en revolusjonær krig og ønsker seg et helt annet samfunn enn kapitalismen — et samfunn som de selv kaller for sosialisme. Imidlertid har deres sosialismevisjon (og da særlig forestillingen om "det sosialistiske mennesket") mer felles med deres opplevelser i felten og med deres "røde militærbaser", enn med tesen til Karl Marx om at "arbeiderklassens egen frigjøring må være arbeiderklassens eget verk". Den har også mer felles med overbygningen til de "marxist-leninistiske" regimene som f.eks. Vietnam, Nord-Korea og ikke minst Sovjet under Stalin, som de selv helt uttrykkelig sier at de er forbundet med. Samtidig har PKK etterhvert utviklet en stadig mer omfattende kritikk av disse regimene, bl.a. har de innført et skille mellom Lenin- og deretter Stalin-tiden. De har også tatt til orde for et flerpartisystem under sosialismen, og har tydeligvis hentet inspirasjon fra så vel anti-byråkratisk som fra feministisk teori. Mye er dessuten basert på deres studier av hvordan Sovjet valgte å støtte Mustafa Kemal helt tilbake i 1921, men deretter fortsatte med sin støtte selv om kurderne ble undertrykt.

9) På denne måten har PKK etterhvert opparbeidet en ganske sammensatt ideologisk arv, samtidig som de har vist en vilje til å endre seg så vel i teorien som i praksis. Det mest karakteristiske ved PKK er kanskje likevel det faktum at de på 25 år har spilt en avgjørende rolle i å slippe løs krefter som er mye større enn dem selv, og at det slik sett allerede har begynt en virkelig revolusjon for den kurdiske befolkningen særlig i Tyrkia: Ved inngangen til 1900-tallet ble det sagt om kurderne at de trolig var det minst opprørske folkeslaget i det osmanniske sultanriket. Da PKK oppstod på 1970-tallet var kurderne fortsatt i høy grad et kolonisert folkeslag, som ikke fikk lov å utvikle seg verken økonomisk, kulturelt eller sosialt. Ved utgangen av 1900-tallet står PKK derimot i spissen for den kanskje største og mest kampvillige frigjøringsbevegelsen på verdensplan, som i tillegg kaller seg sosialistisk og slåss for kvinnefrigjøring i en region der kvinnene sikkert står aller lengst nede på rangstigen. Dermed har de satt seg opp mot både den eneste gjenværende supermakten, og med alle de andre statene som støtter Tyrkia i sin krig som nå har kostet rundt 37.000 menneskeliv. Selv om Tyrkia i dag anklager Abdullah Öcalan for å med kaldt blod ha likvidert de aller fleste av dem, forteller statens egne tall at det er militæret som står for brorparten og at 26.500 blir regnet for å være døde PKK-sympatisører. At PKK både har klart å reise seg og holde ut mot en slik dødbringende motstander, og samtidig klart å vinne store deler av et helt folk for sin sak — det er kanskje det aller mest karakteristiske trekket ved PKK.